Barn ble straffet hardt!

Norge var et foregangsland, og den første nasjon som fikk dette inn i lovverket. Dette er blitt bekreftet ved flere rettsoppgjør uten at barna selv fikk ordet i denne saken.

Mediene har hele tiden vært den vært den største bidragsyter til at dette er blitt kjent. Mange ble kjent med at barnevernsinstitusjonene ble stengt når interne opplysninger om offentlige overgrep ble kjent i media. For mange var det derfor vanskelig å fortelle om disse hendelsene, da mange opplevde barnevernsinstitusjonene som selv redningen i forhold til de som var årsak til at de nettopp ble plassert på en barnevernsinstitusjon, nemlig deres egne hjem. Mange opplevde barneverninstitusjonene som vanskelige, og valgte å fortie om de hendelser som de var utsatt for, både av seksuelle som fysiske overgrep.

Mange kommuner (også i Oppland) opplevde hendelsene som avstraffelse, som virkemiddel som skulle oppdra dem til gode samfunnsborgere. Ingen brydde seg. Mange av jentene og guttene lever ikke i dag, de er vitne om at livets byrder ble for tunge for dem. Disse ingen brydde seg om dem, og lever ikke i dag, på grunn av de problemer samfunnet påførte dem. Det var mange tapere og tidligere barnehjemsbarn, som ikke orket å leve lenger, de tok sitt eget liv. Derfor er også tidenes skandale et faktum. Da politiet og offentlige myndigheter ble kjent med overgrep og ikke grep inn, er det det samme som at de samtykket i at mange opplevde barndomsårene som vanskelige. Disse søker i dag staten om rettferdsvederlag. Og dem er det mange av både over hele Oppland fylke og ellers i landet.

Det som er vanskelig å glemme, er alle de som var vitner til det som foregikk i offentlige kontorer, og i mange hjem og barnehjemsinstitusjonene. Senere hadde disse ikke noe valg, dessverre. De fryktet at mediene skulle få tak i opplysningene de satt inne med. I dagens debatt snakkes det og skrives meget om overgrep mot vergeløse barn. Men fremdeles er det mange som ikke våger å stå fram med sin vanskelige oppvekst.

Oppgjørets time dreier seg i hovedsak om et oppgjør mot den tradisjonen som rådde. Hva ser de som burde ta konsekvensen av de selvransakelsene og ydmykelse som kom til syne?

De har i hvert fall ingen ting å se tilbake på. Hva de gjorde, var å bryte menneskerettighetene, mot dem som ble urettferdig behandlet, og mot forsvarsløse barn. Hva skjer i dagens situasjon? Vi har god grunn til å frykte at mange barn og unge fortsatt blir utsatt for ulike overgrep, og vi må i 2010 vedta konkrete tiltak for å hindre at dagens barn og unge blir utsatt og ødelagt for livet. Vi ser med bekymring på alle de tilfeller vi ser hvor lærere og idrettsledere utsetter barn for voldsomme overgrep i dagens samfunn. Hva gjør vi for disse vergeløse?

Vi vet at mange er det, og vi håper at disse har evnen og muligheten til å si fra om dette. Dette er uverdig for så vel barn som unge mennesker i Oppland i dag. Når vil kommunene i Oppland hjelpe disse til en verdig erstatning fra kommunen og staten?

Ola Ødegaard, generalsekretær,

Stiftelsen Rettferd for taperne