Hva er en tapt barndom verdt? Kan man i det hele tatt sette en prislapp på et barn som har opplevd uttallige overgrep, fysiske, psykiske og seksuelle overgrep?
Stiftelsen Rettferd for taperne har fått godkjent totalt 1.549 søknader om rettferdsvederlag fra staten og norske kommuner fra 1998- 2011. Disse har totalt fått utbetalt Kr.282.200.000 i erstatninger.
Dersom man fordeler disse millionene på antallet som har fått innvilget oppreisning, så har den enkelte fått utbetalt Kr.182.182. Sannheten er imidlertid at mange tapere har fått et beløp fra 20 000 kr, 50000 kr,100 000 kr og opp til 300 000 kr fra staten, og opp til 725 000 kr fra sine hjemkommuner, der barna bodde da de ble plassert borte.
Det som er helt klart er at 1549 tapere har fått grønt lys for sine søknader. I tillegg til oppreisningen med penger, ligger det også i disse erkjennelsene også en unnskyldning fra den norske staten, og Stortingets rettferdsvederlagsutvalg beklager at søkerne har vært utsatt for slike kritikkverdige forhold som er avslørt i søknadene.
Stiftelsen Rettferd for taperne opplever at oppreisningen generelt, og ikke bare pengebeløpet, betyr en ny start i livet. Pengene gjør det lettere å legge det vonde bak seg. Og taperforeningen har hele tiden sagt at uansett størrelsen på erstatningen, så virker det positivt at man har fått erkjent et ansvar og at både staten og kommunene har tatt søkerne på alvor.
Det å bli trodd betyr alt for disse ofrene. De har kjempet i mange år for å få en oppreisning, levd med sorgen og smerten over det de har opplevd gjennom mange tragiske barne- og ungdomsår.
Det er ingen tvil om at de som har opplevd disse smertefulle årene, neppe lar seg bevilge ut av lidelsene. Vederlaget har vært ment som en symbolsk og økonomisk kompensasjon for den smerte og de lidelser den enkelte har opplevd å ha blitt påført. Rettferdsvederlagene(tidligere billighetserstatninger) har gitt mange en ny verdi i livet, nå kan de våge å gå med hevet hode, og ikke lenger drukne seg i sorgene og hva barndommen påførte dem.
De ulike taperne har vært plassert på ulike institusjoner, alt fra barnehjem, skolehjem og fosterhjem.
Stiftelsen Rettferd for taperne har den senere tid fått innvilget ganske store erstatningsbeløp for plassering nettopp i fosterhjem. Hva har så disse barna vært utsatt for? De har opplevd omsorgssvikten, dårlig matstell, dårlig hygiene, trusler og innsperring. Overgrepene besto i det vesentlige på seksuelle overgrep, fysiske og psykiske overgrep. 239 barn har til sammen vært innom 180 ulike barnehjem. Noen hjem er her gjengangere ved at de nevnes av flere.
At enkelte barnehjem nevnes hyppigere enn andre, betyr ikke at alle barn som har vært innom disse barnehjemmene, har blitt utsatt for overgrep, nei, det er faktisk slik at en rekke barn også har opplevd gode år på så vel barnehjem som skolehjem.
Men det betyr at mange i dette materialet har vært innom disse hjemmene i sin institusjonskarriere, og at flere har noe å utsette på den behandlingen de fikk der. Det kan synes som disse barnehjemmene er preget av en ekstremt autoritær oppdragelsesideologi der fysisk avstraffelse inngår som et viktig element i oppdragelsen av barna.
Ni av ti som har vært plassert på barnehjem og skolehjem, har rettet sterke anklager mot disse hjemmene. Mange har vært utsatt for seksuelle overgrep, både fra styreren og øvrige ansatte og i enkelte tilfeller av andre barn i institusjonen. Omsorgssvikten har grepet skikkelig om seg overfor disse barna. Det er helt utrolig at samfunnet på 1940, 1950, 1960 og 1970 kunne behandle små menneskebarn på den måten som skjedde.
Det er ingen unnskyldning for disse overgrepene. Og man kan ikke argumentere seg bort fra problemene med å si at personalet var mangelfullt, det var økonomiske vansker, og lange og tunge dager for personalet. De gikk trøtt. Ja, la gå, men i de fleste tilfellene finner Stiftelsen Rettferd for taperne, at de som har vært utsatt for seksuelle overgrep, også har lidd under generell vanskjøtsel og vært utsatt for fysiske overgrep.
Ca to tredeler av dem som har meldt seg for Stiftelsen Rettferd for taperne med sine anklager, har en betydelig institusjonskarriere bak seg ved at de har bodd på mer enn et barnehjem og skolehjem.
Mange har vært plassert på institusjonene opptil 20 år. En mann som har vært på barnehjem og skolehjem i 18 år, begynte sin karriere i 1949. Ved det første barnehjemmet han var på, led han ingen overlast, men så følger en lang og trist historie med trusler, innesperring og generell omsorgssvikt i årene fra 1953 til 1963.
De har alle vært på barnehjem og skolehjem, som flere av barna har nevnt som institusjoner hvor det har forekommet omsorgssvikt og overgrep. Men å skille ut hva som var verst, om det var å være på barnehjemmet eller skolehjemmet og fosterhjemmet, er vanskelig å trekke noen konklusjon om. Men uansett, skal vi ikke misunne de som endelig i voksen alder, har fått samfunnets oppreisning for det de har vært utsatt for. De fortjener virkelig den oppreisning de nå får!
Generalsekretær Ola Ødegaard, Stiftelsen Rettferd for taperne.
