Offentlige ytelser må økes

Fattigdom handler mye om politikk, ikke minst om kommunepolitikk.

I sommer har nyhetsbildet vært preget av internasjonal lavkonjunktur, finanskrise og økonomisk uro. Opptøyene i England har avdekket ungdommers desperate maktesløshet i møte med egne framtidsutsikter. Det har vært demonstrasjoner og tilløp til opptøyer i flere europeiske land, og i Hellas er krisen et faktum. Nye og større grupper av fattige oppstår i Europa i etterkant av finanskrisen og i kjølvannet av kraftige økonomiske nedskjæringer.

Selv om de fleste i Norge kom seg godt gjennom forrige finanskrise, og forhåpentligvis også vil komme seg velberget gjennom nye, er det en stor andel av befolkningen som bærer fattigdommens bør også i Norge. Sosial marginalisering, dårlige muligheter på utdannings- og arbeidsmarkedet, trang økonomi og utestenging fra boligmarkedet er virkeligheten for en voksende del av Norges befolkning.

I dag regner vi med at rundt 480 000 nordmenn lever i fattigdom og cirka 100 000 av disse er barn. Antallet kan alltid nyanseres, avhengig av hvilken definisjon som legges til grunn. Nøyaktige tall er likevel ikke det viktigste. Fattigdom henger svært ofte sammen med arbeidsledighet som igjen ofte henger sammen med lav utdanning. Det er en selvfølge at det å få folk ut i arbeid forebygger fattigdom. Men for mange er arbeidsmarkedet svært vanskelig å få tilgang til. Innvandrere og funksjonshemmede er eksempler på grupper som er overrepresentert i arbeidsløsheten.

En annen utsatt gruppe er de som ikke fullfører videregående opplæring. Statistikken viser at en tredjedel av hvert årskull avslutter før de har fullført skolen og uten at de har kvalifisert seg for et yrke eller for videre studier. Unge uten gjennomført videregående opplæring er langt mer utsatt for fattigdom og sosial eksklusjon enn andre. Derfor ønsker vi alle tiltak som bidrar til inkludering i skole og arbeidsliv velkommen.

For dem som ikke er i den situasjonen at de har mulighet til å komme ut i arbeid, mener Stiftelsen Rettferd for taperne og Kirkens Bymisjon at størrelsen på de offentlige ytelsene må økes. For å bekjempe fattigdom bør det innføres generelle ytelser som er forutsigbare og som er høye nok. Hovedandelen av fattige finner vi blant dem som er avhengig av offentlige stønader til livsopphold. Økonomisk sosialhjelp er det nederste trinnet i systemet for inntektssikring. I dag er nivået så lavt at det holder folk fast i fattigdom, i stedet for å hjelpe folk ut av fattigdommen. Lave satser for sosialhjelp gir ikke mennesker muligheter og myndighet i eget liv.

Fortsatt har vi et system der størrelsen på sosialhjelpen er avhengig av hvor i landet man bor, og dermed av kommuneøkonomien. Det trengs en sterkere rettighetsfesting av denne ordningen. Statlige standarder ut fra SIFOs forskningsbaserte satser vil bøte på dette. Mens vi venter på at sentrale myndigheter tar ansvar for en slik minstenorm, er det opp til kommunepolitikerne. La ikke sosialhjelpen bli en salderingspost i en trang kommuneøkonomi.

Fattigdom handler i stor grad om politikk. Samtlige partier i alle landets kommuner bør bli utfordret vedrørende nivået på sosialhjelp. Vi trenger politikere som vil arbeide for de som er fattige. Disse politikerne må sikre at sosiale ytelser kommer opp på et anstendig nivå.

Ola Ødegaard,

generalsekretær i Stiftelsen Rettferd for taperne

Johannes Heggland,

konst. generalsekretær i Kirkens Bymisjon